Ondt Blod i København
Af Kjersti Hustvedt
En kald vinterkveld i 2010 står jeg på gaten og fryser utenfor Ballhaus Naunynstrasse i Kreutzberg, Berlin, og håper på å få en billett til Ondt Blod, eller Verrücktes Blut som stykket heter på tysk. Jeg hadde fått denne forestillingen anbefalt, da jeg overfor en bekjent klaget over, at jeg ikke hadde sett noe riktig nytt og spennende i løpet av de tre månedene jeg på det tidspunkt hadde oppholdt meg i Berlin. Men til tross for dette insider-tipset jeg hadde fått, var jeg ikke særlig overbevist og hadde heller ikke tatt meg bryet med å bestille billetter. Mitt teaterfølge denne aften, som kun hadde noen få dager i Berlin til rådighet, var ennå mindre interessert enn meg i å bruke en av sine teateraftener på dette. Vår desinteresse ble imidlertid lynhurtig forvandlet til nyskjerrighet da vi så køen utenfor teatret og ikke minst hvem som stod i den. Da forstod vi at dette var sesongens hit – som den senere ble kalt i Der Spiegel – og plutselig ble det svært maktpåliggende for oss å få billetter til forestillingen.Da det var to minutter siden forestillingen skulle ha gått i gang får vi billetter til trappen, og i knappe to timer sitter jeg i trappen på Ballhaus Naunynstrasse og ser en forestilling som gjør de forventninger jeg hadde på forhånd til skamme. Jeg hadde gått inn for å se en forestilling med innvandrere, som spilte teater, og gikk ut og hadde sett en forrykende teaterforestilling spilt av skuespillere. Iscenesettelsen blir senere også tatt ut til Theatertreffen 2011, og sammen med Elfriede Jelineks Winterreise, kom stykket på delt første plass som årets stykke i det tyske teatertidsskriftet Theater Heute samme år.
Stykket og iscenesettelsen var et bestillingsverk fra Ruhrtriennale, hvor urpremieren på Verrücktes Blut fant sted. Det var en co-produksjon med Ballhaus Naunynstrasse, hvor forestillingen, i tillegg til å ha spilt på utallige festivaler, har levd sitt liv i repertoaret i over to år nå. Den tyrkisk- og tyskutdannede instruktøren Nurkan Erpulat fikk i oppdrag å lage en teaterversjon av filmen La journée de la jupe (Skirt Day) fra 2009. Han syntes imidlertid det var uinteressant å lage en teaterversjon av filmen og tok kun utgangspunkt i dens motiv i form av en lærerinne som retter et våpen mot elevene, og skriver ut fra dette et nytt manuskript, nemligVerrüktes Blut sammen med Schaubühnes tidligere sjefsdramaturg, Jens Hillje.
Disse elever kan hjelpes
Den tyske tittelen Verrücktes Blut er en oversettelse av det tyske begrepet Delikanli, som kan oversettes med overdreven mannlighetsfølelse. Stykkets karakterer, lærerinnen Fru Kelich og syv mer eller mindre utilpassede elever med immigrasjonsbakgrunn – to piker og fem gutter – befinner seg i et klasseværelse. Med utgangspunkt i Schillers tekst Om Menneskets Estetiske Oppdragelse tematiserer stykket hvordan mennesket kan bringes til å omgås ansvarlig med sin frihet. Schillers poeng; at det kan det gjennom den estetiske driften til lek, blir både i stykkets begynnelse eksplisittert i form av at det er det tema Fru Kelich forsøker å undervise i og senere demonstrert, da Fru Kelich tar Schiller på ordet når hun får muligheten for det. Og muligheten byr seg i form av en pistol, som faller ut av en av elevens ryggsekk. Med pistolen for pannen tvinges elevene til å spille scener fra Schillers Røverne og Kabal og Kjærlighet, og ved hjelp av Fru Kelichs pistolpedagogikk tvinges de til å se relevansen i forhold til egne liv: Karls grunnleggelse av røverbanden i Røverne knyttes til sønnenes nødvendig oppgjør med deres fedre. Scenen fra Kabal og Kjærlighet hvor Ferdinand forgifter Luise settes i forbindelse med æresdrap og scenen fra Røverne hvor Franz krever å få gifte seg med Amalia brukes av Fru Kelich til å gi en av pikene den selvbevisstheten hun behøver for å fjerne tørklet.
“Det er viktig dere gør denne erfaring”, sier Fru Kelich, eller Fru Thomsen som hun heter i den danske oversettelse. Hun praktiserer en radikal form for erfaringspedagogikk, for som hun sier i stykket: “Dere er så dumme og ureflekterte at man må oppdra dere med vold.” Med pistolen i hånden holder hun elevene som gissler og tvinger dem til å gjenta Schillers ord: “Denne mann kan hjelpes”. Hennes oppdragelse starter med språket – i form av å insistere på at de skal tale riktig dansk – og ender med å ta et oppgjør med deres kultur. Opplysningsprosjektet og annen akt, kuliminerer i at Fru Thomsen mislykkes å overbevise Mariam med argumenter om at hun skal fjerne tørklet hun bærer, og forsøker tvinge henne til det ved å true med å skyte klassens mobbeoffer, Hasan. I siste øyeblikk avblåser Fru Thomsen prosjektet, til tross for at Mariam er i ferd med å adlyde ordre, fordi intensjonen bak handlingen er feil: “Du gjør det igjen for en mann. Du skulle gjøre det for din egen del.” Tredje akt starter med at en mer eller mindre resignert Fru Thomsen forsøker å appelere til elevenes fornuft, til Musa overrumpler henne ved å late som han besvimer. I forvirringen som oppstår får Mariam tak i pistolen. Til medelevenes overraskelse utnytter Mariam situasjonen til å fortsette fru Thomsens opplysningsprosjekt på sine premisser, blant annet ved å ta kontrollen over klassens voldelige gangster Musa, binde ham med tørklet som hun tar av seg. Stykket avsluttes med at elevenes nyerhvervede opplysning settes på prøve i form av at de demokratisk skal stemme over, hvordan de skal straffe Musa. Valget står om de skal skyte Musa eller ei. I en scene – som beveger seg over i det ironisk-parodiske – møter Fru Thomsen igjen sitt egne opplysningsfilosofiske tankegods, når elevene argumenterer for at de vil slippe ham fri. Hennes kraftige oppgjør med elevenes kulturelle bakgrunn rettferdiggjøres i stykket av, at hun avslutningsvis taler arabisk og dermed tilkjennegir at hun er en av dem, noe som ved forestillingens start er uerkjent for elever og publikum. Læreren og elever taler sammen på arabisk og de oppløser fiksjonen og forlater scenen, mens de diskuterer hvor trette de er av å spille innvandrerteater.
Skuespiller eller perker?
Når stykket nå for første gang iscenesettes i Danmark er det ikke tilfeldig at det er C:ntact og Betty Nansen, som er de første til å gjøre det, da stykket også bringer integrasjonstematikken over på teatret selv. Har man skuespillere til å møte kravene fra et stykke, som handler om syv unge mennesker med innvandrerbakgrunn? I motsetning til dokumentariske teaterprosjekter holder det ikke med autentisitet, rollene i stykket er for krevene til at man i en ellers profesjonell forestilling kan besette dem med amatører. Selv de mindre bærende rollene er tilstede på scenen gjennom hele stykket. En etnisk dansk besetning vil peke på teatrets problem i forhold til den problemstillingen, stykket tar opp. C:ntact har, viser denne forestillingen, bidratt til at skuespillerne derfra har fått den nødvendige utdanning og erfaring for å medvirke i denne type produksjoner. Utover skuespillere fra C:ntact bestod spillerne av en blanding av ferdig utdannede skuespillere og elever i praktik fra de statlige skuespillskolene. Fra instruksjonens side kan man savne en litt større karakterisering og individualisering av elevene i stykket. Anette Støvelbæks lærerinne, er forestillingens motor, og hun driver på forbilledlig vis forestillingen fremad med en presis og underholdene vekslen mellom gisseltakerens maktutøvelse og den idealistiske lærers ønske om å hjelpe elevene til å forstå.
Instruktør Kamilla Bach Mortensens iscenesettelse ligger tett på manus og den tyske iscenesettelsen. Stykket har en prolog som skal tjene til å gjøre publikum oppmerksomme på teatersituasjonen, at spillerne faktisk spiller og ikke bare fremstiller seg selv. Prologen viser at spillerne kommer inn på scenen og kler seg om og forbereder seg på rollen, deretter stiller de seg opp på scenen i positurer som representerer innvandrerstereotyper. Bach Mortensen har valgt å beholde denne prologen, som dog ikke støttes av scenografien. Forestillingen utspiller seg i en enkel og funksjonell scenografi i form av en skråscene med lyst gulv og bakveggen en stor tavle. Et stort skoleur henger høyt oppe på bakveggen. Utover det består den kun av et bord og noen stoler. Det er imidlertid ikke mye plass utenfor scenografien, hvor deler av prologen utspiller seg, og dette gjør at dette fiksjonslaget, hvor skuespillerne er “seg selv”, bokstavlig talt oppleves litt klemt.
Det er gjort noen helt små endringer i den danske oversettelsen; Fru Kelich er blitt til fru Thomsen, hun er araber i stedet for tyrker og de tyske sangene, som fungerer som mellomspill mellom scenene, er byttet ut bl.a. med perler fra den danske salmeskatt; I østen stiger solen op og Nu falmer skoven trindt om land, og andre velkjente sanger. I hovesak ligger oversettelsen tett på den tyske originalen og er deilig fri for danske referanser. Dem behøver den heller ikke, for teksten lar seg uten særlige problemer overføre på danske forhold. Forskjellen på den tyske og den danske integrasjonsdebatt består hovedsaklig i sakelighet, og den danske diskurs behøver man ikke, i opplysningens navn, å gjenta på scenen. Overføringen til det danske viser også at teksten – til tross for at den lener seg opp ad tyskernes nasjonaldikter Schiller – heller ikke er tyskere enn som så. På samme måte som Schillers dramatikk lar seg transportere til andre land lar også denne teksten seg transportere. Referansene til Schiller, som ellers må forutsettes bedre kjent i Tyskland enn i Danmark, er uproblematiske, da stykket nettopp ikke forutsetter Schillers tekster som kjent, men eksplisitterer referansene til en hver tid. Når Becir Zekiri, i rolle som “seg selv” i stykkets epilog, holder publikum som gissel, så sier han at han vil fortsette med å være Franz fra Røverne, og fortsetter så med Franz sine ord:
Jeg har ret til at være harmfuld mod naturen… Hvorfor var det mig, netop mig, som den moderlige natur belæssede med denne dynge hæslighed? Hvorfor skulle netop jeg have disse hottentotøjne?
Ondt Blod fungerer på samme tid som et stykke aktuelt samtidsdramatikk og en radikal klassikerbearbeidning av Schillers Røverne når han fortsetter monologen med å spørre publikum direkte:
Hva ser I i mig? En skuespiller eller en perker?
Og for å besvare spørsmålet: Jeg ser det samme som jeg så den kalde vinterkvelden i Berlin: En skuespiller som spiller teater.
Ondt Blod av Nurkan Erpulat og Jens Hillje, Gæstespill af C:ntact på Edison, Betty Nansen Teatret
8 nov. – 1. dec
Instruksjon: Kamilla Bach Mortensen
Scenografi og Kostymer: Allan Frausing
Stunt konsulent: Adam Brix
Lysdesign: Christian Alkjær
Lyddesign: Troels Møller
Medvirkende:Anette Støvelbæk, Hadi Ka-koush, Simon Stenspil, Zaki Youssef, Şiir Tilif, Wahid sui, Zainab Ahmed, Besir Zeciri
Kjersti Hustvedt (f. 1977), Cand. mag. i dramaturgi fra Århus Universitet, freelance dramaturg og underviser. Arbeider for tiden som produksjonsdramaturg på Teatret Svalegangen og på Dramatikeruddannelsen ved Århus Teater.